SĂĄ tetnet tĂĄken til sist
Så vandrer vi endelig til Dødheimsgard.
Tilvaerelsens morkeste elementer
har stenket jorden med en gravskjendig ild.
Jaget av lyset inn I tusener av mørke år
har dĂĄrenskap av menneskers lavmĂĄl havnet
Forst sĂĄ grĂĄt vi, men sĂĄ drakk vi,
og frydes nĂĄ over smerten de mĂĄ lide
Hvorhen, sĂĄ fortumlet samler de seg,
under Jahves undertrykkende trone.
Evighetens herskende fader
har for dem gjort glede til sorg.
For himmelen har brutt sammen,
dithen vil de ikke finne vei.
For VI har drevet vekk den gode,
gjennom den ypperste og hoyeste makt.
Senket himmelens motbydelige glans.
Og så vent hjem til det ulme, mørke dyp.
Som en hird av sortsjelede riddere,
ikledd den evige natts tĂĄke.
Styrket av den belge sol,
og døden over de som provde å felle oss.
En frĂĄtsende stank av rĂĄttent blod,
av himmelens styrtede sonner.
Dunster opp fra fortapelsens avgrunn.
Vi gremmes over deres lyse minner,
men hyller deres død
